Litt utenfor for tiden…

Jeg er litt utenfor for tiden, jeg skriver lite her på bloggen og gjør ellers lite.. Jeg er ikke meg selv, for jeg pleier alltid å være i hundre. Men jeg føler meg slapp og alltid trøtt. Det begynte for et par mnd siden, i vinteren som var sur og kald. Jeg ble slappere og slappere og nå kommer jeg meg så vidt ut av senga. Jeg sitter igjen med lite energi og jeg tror noe er galt. Så jeg har bestilt tid til legen, for å ta mange prøver. Jeg har ikke vondt noen plass, bare sløv og trøtt. Hvis det ikke var for at jeg må tisse om morgenen, så hadde jeg blitt værende i senge og sovet i hundre år.

Jeg er ennå glad, for det fins ikke noen andre alternativer for meg. Jeg har kone og barn, som jeg må være der for. Jeg kan og vil ikke legge meg ned og bare dø hen. Jeg satt i senga en kveld og ble så redd, redd for å glemme ut og visne bort. Noe jeg alltid kunne gjøre før, var å lage en sang på direkten bare ved å se på noen jeg elsker. Så jeg så på min Lena, lukket mine øyne og ut kom dem vakreste ord i form av en sang. Rim kommer som på perler på en snor og jeg har det enda. Men en del av meg tenkte at den dagen jeg ikke lengre kan gjøre slike ting, så er kjærligheten borte. Så jeg synger av å til for mine 2 minste barn, når dem går til sengs her. Deres øyne blir store og jeg vet dem slukker hvert et ord som kommer ut av meg. Tror alle kan gjøre slikt, hvis dem kan lære seg å være mer åpne. Alle har en spesiell gave dem har fått med seg i livet og dette er en av mine. Har sagt det før, men jeg tror at når vi blir født, så er vi helt nakne og åpne for alt. Når vi vokser, så lukker vi oss mer og mer. Vi lar barnet i oss sakte forsvinne. Jeg har klart å beholde mye av dette, for jeg er gjerne litt barnslig og litt mer gal. 

En litt eksentrisk doktor jeg hadde for noen år siden, sa at jeg var et såkalt Englebarn. Han er en høytstående gradert medlem av Frimurerlosjen og langt fra dum. Jeg har aldri hengt meg opp i dette, ser på meg selv som ikke noe spesielt og i vertfall ingen engel. Men jeg har alltid følt meg litt utenfor, litt rar på en måte. Denne legen tilbydde meg å jobbe i Afrika, som hjelp for Leger uten grenser. Det ble aldri noe av det, men jeg liker og føler behov for å hjelpe folk. Prinsesse Märtha Louise er også et såkalt englebarn og vi nesten alle ler av henne. Men det må jo være noe der… Men hei, jeg snakker ikke med hester, bare døde folk..

Jeg kan noen ganger føle ting før dem kommer. Jeg har fortalt dere at før ble jeg plaget av drømmer, der døde folk kom til meg. Nå kan jeg drømme slik innimellom, men ikke så ofte. Er glad for det, for det tappet ut hele kroppen min. Jeg drømmer hver en natt, ikke en natt går forbi uten en drøm. Jeg drømmer dem mest merkelige ting og jeg skulle ønske en natt uten en drøm. I det sekundet jeg sovner, så hender det jeg skvetter til og nesten hopper i senga, så fort slår drømmene ut i min verden. Jeg kan både snakke og gå i søvne ofte. Kona blir ikke redd lengre, for hun har sett det så mange ganger før..Det beste er at jeg kan le i søvne og da ler jeg mye. Jeg filmet meg selv en gang i søvne, men jeg ble redd når jeg så meg selv. Jeg snakket noe baklengst språk og skrek ut noe rart. Best å ikke vite, men alt dette tar på…

Så er det også, at man ofte ikke får sove. Man er dødstrøtt når man går til sengs, så kommer tankene..  Jeg tenker om jeg er god nok, snill nok og hvorfor det er slik. Jeg vil så gjerne gi inntrykk og vise dem jeg bryr meg om, at jeg er her.. 

 

Gjerne det ikke feiler meg noen ting, gjerne jeg bare trenger vitaminer eller noe. 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg